En del av min fortid er en nærmest besettelse av tarotkort. Jeg var helt opphengt, og det er rart og se tilbake på. Jeg følte at hele verden var i de kortene, alt jeg lurte på, alt jeg ville vite, så fant jeg svaret i kortene. Jeg personifiserte kort og ble ganske så rar av det hele. Om ikke annet så har det gitt meg en dyp respekt for den type kort og spådommer. Kanskje ikke fordi det er noe magisk med det i seg selv, men jeg vet hva det kan gjøre med sårbare folk som meg. Jeg var spesielt opptatt av å spå meg selv om kjærlighet. Liker han meg, har vi en fremtid sammen, eller liker han henne bedre. Sånn holdt jeg på. Og selv om hvert enkelt kort har sin overordnede betydning, står man selv med tolkningen til sist. Tarotkort er en gammel form for spådom og det er funnet kort som stammer tilbake fra 1200 tallet. Stokken inneholder 78 kort som er inndelt i den store og den lille arkana. Den indre og den ytre reisen. Og mange tolker kortene også opp ned, så det blir jo 156 forskjellige tolkninger. Er det rart man blir forvirret. Det kan jo virke påfallende at enkelte kort dukker opp oftere enn andre, og at det liksom passer så bra inn der man er i livet. Men det kan jo være en ren tilfeldighet og da også den typiske genereltheten med spådommer. Det var i alle fall ikke heldig for meg å holde på med det, og jeg ga i perioder forskjellige stokker i forvaring hos div folk. Hvor de ble av aner jeg ikke. Jeg har tilogmed hatt en psykolog som makulerte en stokk. Så gikk det flere år hvor jeg ikke hadde noen stokker, før jeg gikk forbi et bokbyttemarked i vår. Og der lå det en ubrukt stokk, og gliste mot meg. Jeg kunne fort sett på dette som et slags magisk tegn, men valgte å ikke gjøre det. Uansett så tok jeg stokken med meg, så jeg har den, men jeg bruker den ikke. Det var en Raider Waite stokk, som er den vanligste, og den ligger per nå bak bøkene i bokhylla. hah,, så summa sumarum, jeg er forsiktig med tarotkort, og for min del er nok det lurt 🙂
