Det virker som en av de mest ettertraktede egenskaper en kan ha i dag er å være glad i å reise. Som om det er ensbetydende med å være nysgjerrig og eventyrlysten. Jeg er ikke spesielt glad i å reise, jeg var det før, men nå syns jeg mest det er stressende og så mye å tenke på. Jeg er blitt en person som trives best hjemme. En sånn en ja.
Men i 2014 var jeg i Roma med min kjære farmor. Det må være den mest fantastiske byen jeg har vært i, tross en overflod av likesinnede turister. Det var ikke lenge siden jeg hadde fullført studiene i kunsthistorie og jeg hadde kunnskapen derfra tett på minne.
Endelig fikk jeg sett fascinerende tempelarkitektur i virkeligheten, som Pantheon og de antikke ruinene i Forum Romanum, oldtidens Roma og sentrum av republikken. Vi måtte jo så klart besøke Colosseum, Romas kanskje mest kjente landemerke, og det var rart og tenke på de blodige kampene som en gang hadde funnet sted her, til keiser og legfolks fornøyelse.
På hvert et hjørne lå en katolsk kirke, vi gikk inn i flere av dem da de var åpne for publikum, de var fulle av pomp og prakt og nydelige utsmykninger. Vi fikk og med oss noen messer som var en spesiell opplevelse. Og ikke minst fikk vi sett det sixtinske kapell og Peterskirken i Vatikanstaten. Køen for å komme inn til Vatikanstaten smygde seg langs hele ytterkanten av den lille staten, men vi fikk kjøpt billetter slik at vi slapp forbi hele køen, vell verdt det!
Jeg hev en mynt i Trevi fontenen, som man jo skal, og ønsket meg nok noe fint. Hele byen er liksom et museum, og man for virkelig brukt alle sanser der man bare går rundt og opplever og nyter. Nyter synet av historie. En mektig historie fra Romerrikets sentrum.
Vi fikk og sett en utstilling med Modigliani og en stor utstilling med Frida Kahlo, som et moderne supplement blant alt det gamle.
Jeg går fort, og det ble mye gåing. Stakkars farmor sleit med å henge på der jeg stresset avgårde, skulle tatt mer hensyn, men var ikke så obs på det da. Den ene dagen dro vi på et utendørs marked, det var stekende sol og da vi hadde gått i fire timer hadde vi enda ikke kommet til enden! Jeg endte opp med noen jalla solbriller og noen klær. Og det ble taxi rett til hotellet etterpå for å hvile slitne bein.
Jeg er så glad vi fikk denne turen sammen, jeg og farmor. Det var hennes 30 års gave til meg, og hvilken gave det var, det står for meg som den fineste reisen jeg har vært på. Så må jeg se om jeg får opp reiselysten og kan samle flere slike opplevelser i fremtiden.
