Jeg vil skrive en liten tekst om mine kjære pelsbarn. Kattene mine. Samba og Iris. Samba er eldst og er født i april 2014, og Iris i september 2015.
Det er så interessant og observere de og se hvor forskjellige de er. Katter har helt klart, som oss mennesker, forskjellige personligheter. Samba er en oransje monse, han er også sjefen. Katter er veldig hierarkiske. Han kan gjerne glefse i seg godmaten og kattesnacksen uten å ta særlig hensyn til lille Iris, som viker unna og gir han muligheten til å spise ifra henne. Han er ei oransje bølle, jeg vet ikke hvor mange ganger iløpet av en dag jeg må løfte han ned fra hyller og kommoder før han river ting i gulvet eller velter noe overende. Han elsker oppmerksomhet, og vil gjerne ha mors fulle fokus til en hver tid. Han er også er veldig kosete, og sitter gjerne på fanget så mye som mulig. Bølla boogie som jeg kaller han.
Jeg er kanskje ikke den som er best på å være streng og konsekvent, jeg er litt svak der, og kattene mine er virkelig en mykt punkt hos meg. Jeg vet ikke hva godt jeg kan gjøre for de. Så de er veldig bortskjemte. Bortskjemte på både kos, vennlige ord og mat.
Iris er mer forsiktig, og sjenert. Hun ligger mye inne på soverommet for seg selv og slapper av og sover, aller helst oppå radiatoren. Så kommer hun ut i stua for litt kos og selskap når hun selv vil og føler for det. Det styrer hun helt selv, jeg driver ikke med tvangskosing. Hun er helt svart, med store gule øyner, og silkemyk pels. Når jeg har besøk holder hun seg oftest litt på avstand og ser folk veldig ann. Men de som er her oftest føler hun seg trygg rundt og oppsøker for å hilse på. Hun er utrolig snill og rolig. Jeg og ei venninne dro helt til Fredrikstad og henta henne i sin tid, da det var vanskelig å få tak i kattunge her i Oslo. Og jeg er (såklart) veldig glad for at det ble akkurat hun som kom til meg og Samba.
På grunn av at jeg bor i fjerde etasje midt i byen, er de nødt til å være inne. Såkalte innekatter. Men de lider ingen nød av det, selv om de kanskje kan kjede seg litt. Det kan jo hende jeg på sikt flytter, og de kan være ute. Men foreløbig er de bare inne, og ser på småfugler gjennom vinduet, og jakter på ei og annen flue. Prøver å aktivere de litt med laserpenn og andre leker, så de får stimulert seg.
Jeg snakker masse med de, og det er veldig mye selskap å ha dyr. Det er også god terapi. Det gir ro i sjela og stryke på en myk pels og høre de male og kose seg. Jeg har bestemt meg for at jeg alltid skal ha katt.
Jeg er både crazy og har katter, ei crazy cat lady. Så lenge jeg ikke ender opp med fler katter enn jeg kan telle, men holder meg til to/ tre er det greit spør du meg.
